Opp et nivå

Kitetyper, konstruksjonsforhold og egenskaper

Nyere kitedesign har utviklet seg i flere retninger fordi kitere ønsker forskjellig stil. Noen liker å loope kiten masse, mens andre gjerne vil ha en stabil kite. Noen vil at kiten skal snurre om sin egen akse (pivotere) med ganske lite kraft mens andre igjen vil ha en kite som svinger om et punkt nær eller litt utenfor vingetippen for å få trøkk ut av en kiteloop. Noen foretrekker foilkiter, spesielt på snø og til turbruk, men også på grunn av andre karakeristika i bruk, blant annet en mer "floaty feel".

Denne sida er lagd for å forklare noen sentrale forhold ved forskjellige kitetyper og konstruksjonsprinsipp. Påstanden om at en kite er best til alt, er som du forhåpentlig vil se, menigsløs.

Noen aerodynamiske begrep

Det er en rekke forhold ved kitedesign som er med på å forme en helhet av egenskaper. Enkelte forhold forsterker hverandre mens andre motvirker eller kompenserer for hverandre.


AR

Aspect Ratio vil si forholdet mellom vingespenn og bredde. Høyt AR betyr en lang og smal kite mens medium og lavere AR betyr en rundere eller bredere kite.

En vinge, og en kite, skaper mesteparten av krafta si på den fremste delen av vingen der buen på øversida er kraftigst. Det kommer av at krafta avhenger av mengden luft som skifter retning pr sekund. På en brei kite vil den bakerste delen av kiten ikke bidra særlig til å puffe luft, men mer skape flygemotstand sånn at kiten ikke går så nært kanten av vindvinduet. På den andre sida vil en kite med lavere AR ha lettere for å svinge, rett og slett fordi den har mindre vingespenn. En kort ting snurrer lettere fort enn en lang ting.
 


Glidefly har ekstremt høy AR mens jagerfly har ekstremt lav AR. De er bygd for forskjellig flyging. Kiter vil også få forskjellige egenskaper med forskjellig AR. En vinge med lav AR tålere f. eks. høyere angrepsvinkel uten å steile. Dette forklarer at en lav AR-kite ikke nødvendigvis har mindre pull enn en høy AR kite i omlag samme størrelse.

En høy AR-kite vil normalt gi bedre glideegenskaper og dermed hang-time enn en kite med lavere AR

Drag

Drag er flygemotstanden en vinge møter i lufta. Drag er et engelsk ord men passer igrunnen bra i vår sammenheng. Drag er  altså de kreftene som drar kiten bakover istedenfor å la den fly fritt framover. Drag bestemmes i hovedsak av vingeprofilens tykkelse, deretter av vingens lengde og så av dens bredde. I vurderinga av en vinges effektivitet og bruksområde står vi overfor en del kompromisser som må løses og konstruktørene opererer med veldig vriable størrelser, både når det gjelder vindstyrke, turbulens og absolutt effektivitet. Når du har prøvd 10 kiter vet du at de er forskjellig, men fysikken i forskjellene er ikke lett å beskrive.

Angrepsvinkel

AoA er en forkortelse for det aerodynamiske begrepet: Angle of Atack, angrepsvinkel. En flat gjenstand, f. eks. ei finerpalte,  i en luftstrøm, vil stå i en eller annen vinkel til luftstrømmen. Ligger den helt flatt og vinden blåser forbi, vil finerplata knapt påvirkes av vinden. Men straks en tulling løfter på framkanten har han (og vi) et problem hvis vinden er så sterk at finerplata flyr sin veg. Hvis tullingen prøver å bære finerplata på høykant og på tvers av vinden, skal det ikke rare luftinga til før det blir vanskelig. Det handler om finerplatas angrepsvinkel i luftstrømmen. Er den null, har finerplata nesten ikke "drag" og ikke noe løft. Står plata rett opp har den fortsatt ikke løft, men masse "drag". (Det har imidlertid vist seg at finerplata ikke er en spesielt effektiv vinge, se neste avsnitt)












Med økende angrepsvinkel vil løftet i kiten øke. På et tidspunkt vil imidlertid vakuumkreftene på øversida av vingen bli så store at luftstrømmen slår krøll på seg og løftet blir borte. Vi sier at kiten steiler.

Airfoil

Airfoil er et engelsk uttrykk og betyr vingeprofil. Det vil si tverrsnittet av den vingen lufta må bevege seg forbi når den treffer vingen. En pumpekite har en airfoil som genererer betydelig turbulens på undersida bak den oppblåste blæra i LE. Denne turbulensen mener mange pumpekitetilhengere er av underordnet betydning i forhold til vibrasjonsmotstanden som genereres i en foilkite som beveger seg raskt i en luftstrøm. Det er imidlertid rimelig enighet om at ved lavere og moderate vindhastigheter har en  stiv, buet dråpeform vist seg mest effektiv. Supersonisk er andre airfoiler å foretrekke.

Som figuren ved siden av demonstrerer, er forskjellige airfoiler egnet til forskjellig bruk. Kiter opererer i lave vindhastigheter sammenlignet med fly, så de tynneste profilene vil neppe være interessante i vår virkelighet.

Pumpekiter har imidlertid en avikende underside fra alle kjente effektive airfoils. Men samtidig er det på øversiden det vesentligste av krefter virker.

Effektivt areal

En kite er vanligvis ikke 100% flat som e flatbrød eller ei finerplate eller en flyvinge for den del. Alle kjente kiter i salg har vingetipper som peker nedover. Alt det som ikke skyver luft nedover skaper drag (og svingegenskaper ++) Hvis du holdt kiten rett opp og sola sto rett over deg vile kiten lage en skygge tillsvarende kitens effekitve areal. Det er et areal som gjerne er 10-30% mindre enn kitens brutto areal.

Depower

Depower er på kitespråk vanligvis å forstå som en kite sin mulighet til å redusere agrepsvinkelen. På stive vinger, som pumpekiter, reguleres dette ene og alene av angrepsvinkelen. Foilkiter blir ikke uten grunn også kalt softkites. Det har sammenheng med at hele kiten er fleksibel. Dermed kan avanserte foilkiter i tillegg til å endre angrepsvinkel både endre airfoil og effektivt areal når krafta i kiten skal endres.

Kitetyper

Tenker vi starter med dette sitatet fra et vitenskapelig forum der en student spør om brukbarheten av hans ligning for å påvise at en kite er lurere enn en annen til lettvindskiting: Svaret fra personen med statusen "Scientific advisor" gir oss amatører lite håp om klarhet, men kanskje vi kan la vår personlige opplevelse telle mer etter denne salven:

I suspect your simplified analysis is not worth doing; those (kiter, min merknad) look like very complicated shapes (you must consider the full 3-D problem) and the wind conditions are highly variable in time. Wind tunnels are used for a reason.

C-kite

En ren c-kite har dype vingetipper og er uten bridles (hjelpeliner oppe ved selve kiten). Typisk for c-kiter er at de har mye power gjennom svingene og begrenset depower. Du har direkte kontakt med kiten siden det ikke er noe mellom bar og kite. C-kiter svinger gjerne rundt den ene vingetippen og gir dermed ekstrem kraft i en kiteloop. C-kiter har begrenset depower.

SLE-kiter

Fellesbetegnelse på alle pumpekiter som har ekstraliner, bridles, festet på Leading edge, (SLE - = Supported Leading Edge). SLE gir mulighte til å redusere angrepsvinkelen og dermed kitens kraft. De fleste pumpekitene for hobbykitere har SLE. Nedenfor er de 3 viktigste:

    Bow:

Det opprinnelige SLE-konseptet. Bow har navnet fra buen på Trailing edge, TE. Bowkiter har sammeretning på buen både på LE og TE noe som gir en arealeffektiv vinge med mye kraft pr kvadrat. Bowkitene oppfattes ofte som forholdsvis trege i svingene. De har gode realaunchegenskaper og flyr godt i lite vind.

    Hybrid:

SLE-kiter med rett TE og mer eller mindre buet LE. Hybridene kom i utgangspunktet som en mellomting mellom c-kiter og bowkiter og skulle i gi svingfarta til en c-kite med depower som en bow. Hybrid var ved siden av bow ganske dominerende i perioden 2006 - 2008.















Fra 2008 kom flere merker med moderne c-kiter, mens andre satset på en ny variant

    Delta - C:

Deltavingen har navnet sitt fra den greske bokstaven som ser ut som en trekant. Delta-C har spisse vingetipper og TE peker bakover fra vingetippen, motsatt av en Bow. Forfra har disse kitene C-form. Deltavingen har lav AR og skulle sånn sett være mindre effektiv enn f.eks. bow, men i praksis er det ikke slik. November 2009 ble det satt verdensrekort i speedkiting med en Delta-C. Selvsagt er det mange forhold utenom kiten som er viktig i sånne sammenhengen, men det beviser at Delta-C minst er et brukbart design, det også.

Dette er kiter med lav AR. Lav Ar gjør at kiten tåler en større angrepsvinkel uten å steile eller "stoppe" i lufta. Altså kan en slik lav AR vinge hente mere krefter ved hjelp av angrepsvinkelen enn en bow. Mens bowkiten i teorien skal gi bedre glideegenskaper (hangtime)

Foilkiter

Foilkiter er kiter med en dobbel duk som fylles med luft av vindtrykket. Airfoilen (vingetverrsnittet) skapes av indre trykk som fra lufta som passerer vingen samtidig som de to dukene holdes i passe avstand ved hjelp av innvendige ribber som dermed lager luftceller inni kiten. De blåser seg opp selv og trenger derfor ikke pumpe. De fleste foilkitene har bridles som kan by på utfordringer. Konstruksjonen av bridles varierer fra merke til merke og det er avgjørende for en foilkite at bridles er glattest og stivest mulig sånn at det blir minst mulig risiko for vase. Vi har tre hovedgrupper av foilkiter:

    Åpne foilkiter:

Kiter som der hver celle er åpen foran, på samme måte som en paraglider. Åpne foilkiter er fine turkiter til bruk på snøen. De er raske å rigge opp og ned og tar tildels lite plass. Åpne foilkiter kan ikke brukes på vannet fordi de åpne cellene vil fylles med vann om kiten styrter.

    Lukkede foilkiter:

Ligner på åpne foilkiter, men har enveisventiler i fronten. Lukkede foils er gjerne mer stabil enn åpne foils siden de ikke mister det innvendige trykket selv om den f.eks. blir truffet av turbulens eller overflyr. I slike situasjoner vil gjerne en åpen foilkite kollapse.

Lukkede foilkiter er velegnet på vannet også. Om en lukket foilkite kræsjer i vannet vil det innvendige trykket bli bevart og vannet vil ikke trenge inn . Kiten vil dermed greit kunne relaunches. FlysurferkitenPulse2 holder minst 50% av innvendig luft etter 5 minutter på bakken/i vannet i hht en dobbel test av Knut Fyhn 2008.

    Peter Lynn:

Lukkede foilkiter uten bridles. Disse kitene har en del fortrinn, blant annet "Auto Zenit" (om du slipper kontrolbaren vil kiten stige og stille seg rett over hodet ditt) og passer ikke inn i standard sammenligning når det gjelder eksteriør.

Depowerregulering

Depower betyr egentlig redusert kraft og brukes om mulighetene for å regulere hvor mye kraft en kite skal generere. Depower styres dels ved å skyve kontrollbaren opp og ned på senterlina eller depowerlina som den også kalles, og dels ved å forkorte og forlenge framlinene eller senterlina ved hjelp av en innretning ofte kalt depowerstroppen. Produsentene har et utall løsninger med og uten fargekoder. Her en gjennomgang av de vanligste:

Clamcleat

En clamcleat er en festeanordning for tau som får tauet til å feste seg mer og mer jo hardere man drar. Clamcleats er enkle å bruke, men man kan risikere at man ikke får festet depowerstroppen slik at den går direkte til full depower. Dette er ikke farlig, men irriterende.

Trekk-trekk-justering

På internasjonalt kalles denne løsninga ofte for pull/pull adjuster. Det er to handtak med forskjellig farge og plassering å dra i. Den ene for å forkorte senterline/frontliner og den andre for å forlenge.


Plassering

På enkelte kiter er depowereguleringa plassert nedenfor baren, altså nært chickenloop, men det vanligste er ovenfor eller i overenden av senterlina. Er den plasert nedenfor er den lett å nå, men det kan fort bli uoversiktlig og mulighet for ta i feil håndtak og kanskje løse ut kiten istedenfor å regulere depoweren. Er den plassert ovenfor vil barvandringa være viktig for om det kan være vanskelig å nå tak i reguleringa. Til syvende og sist er dette et spørsmål om hva du foretrekker.

Quick release - QR

Quick release er en innretning som skal få kiten til å gå i "sikkermodus". Det finnes et betydelig utvalg av løsninger, men før man tar en kite i bruk må men alltid gjøre seg kjent med QR-løsninga så man er sikker på hvordan den fungerer hvis noe uforutsett skulle skje. I kitemiljø rundt omkring etterlyses stadig en standard QR. En god QR er lett å løse ut, men ikke ufrivillig. En god QR er lett å sette sammen igjen (enhånds remontering for toppscore). En god QR er ikke sårbar for sand og snø. En god QR er tydelig og rød.


Strutter

Strutter er de luftfylte rørene som går fra framkant/Leading edge (LE) til bakkant/Trailing edge (TE). Struttene stiver av kiten og gjør duken stram. Jo flere strutter, jo stødigere er kiten. Samtidig er struttene ugunstig for løfteegenskapene, slik at flere strutter gir dårligere effekt. Dessuten bidrar struttene til å øke vekta på kiten og forringer lettvindsegenskapene. Struttenes plassering er også viktig for kitens egenskaper.

Pumpesystem

Alle pumpekiter må pumpes opp. På noen må hvert luftrør pumpes for seg, mens andre har forskjellige sammenkoblinger mellom LE og struttene. Disse systemene kalles på godt norsk for "one pump". Systemene har sine fordeler og ulemper og sikkerhetskonsekvenser. Separate ventiler for pumping og tømming (der innventilen er enveis) gir forbedret brukskomfort og sparer gjerne tid ved rigging. Tilsvarende finnes det kiter med enveisventil som skrus av ved tømming.


Foil

Foilkiter pumpes ikke. Av mange ansett som et viktig fortrinn.

Separat

Ikke onepump. Hver blære pumpes for seg. Systemet er enkelt og er mindre sårbart for feil. enn andre system. Enkelt å skifte blærer. Sikkert. Hvis en blære punkterer er resten inntakt og gir oppdrift på vannet. Gamle pumpekiter har gjerne separat pumping av strutter, men også en del nyere modeller.

Onepump

Utvendige slanger

Den kanskje vanligste løsninga er onepump med utvendige slanger mellom strutter og LE. Plastklemmer åpner og stenger slangene. Dersom man ikke stenger klemmene risikerer man å miste all luft og dermed oppdriftshjelp hvis en ventil går opp mens man er ute eller om kiten skulle punktere. Dette systemet gir rom for brukerfeil. Det er forholdsvis greit å skifte blærer. Men man må samtidig skifte slanger. Noen opplever det litt tungvindt å tømme struttene helt for luft.

Med strømpe

Noen produsenter velger å  ha en neoprenstrømpe over slangene. Neoprenstrømpen gjør at slangeklemmene og stripsene rundt ventilene ikke vil gnage på duken når kiten er nedpakket. Neoprenstrømpen gjør visuell kontroll med slangeklemmene vanskeligere og muligheten for brukerfeil er dermed større.

Innvendig

Innvendig enveisventil mellom LE og strutter er også en mulighet. Tømmeventil på hver strutt. Systemet er enkelt ved pumping og sikkert ved lekkasje. Det er også greit å tømme kiten for luft. Skifting av blærer kan imidlertid by på større utfordringer og oppleves mer fiklete.

Tømming

Ved nedpakking er det viktig å tømme kiten for luft slik at den tar minst mulig plass. Prosessen skal helst gå fort og uten dill og dall. Store tømmeventiler på hver strutt og på LE gir raskest og sikrest tømming. Slanger kan komme i klem og hindre effektiv tømming.

Kontrollbar

Nesten ingen kiter leveres i dag med handtakstyring. Kontrollbar er enerådende til tross for at handtak har enkelte fortrinn når det gjelder manøvrering. Ensartet styring gjør imidlertid sporten tryggere. Menneskelig svikt er i kiting som ellers viktigste årsak til uhell og ulykker.

Lengde

Lengden på kontrollbaren varierer stort sett mellom 40 og 60 cm. Lengden er mest av kosmetisk karakter, men også bruksmessig idet en lengre bar gir kraftigere styreimpulser med mindre utslag.

Grep

De fleste kiter i dag har godt grep. I internasjonale tester er dette et punkt alle kiter får skryt. Dermed blir det nokså uinteressant med mindre en kite plutselig har en glatt bar. Det skal godt gjøres. Tykkelsen på baren kan variere, uten at det er vesentlig for kiteopplevelsen.

Fargekode

Tydelig fargekode med rød til venstre er etterhvert blitt innarbeidet som en slags standard. Av sikkerhetsgrunner bør kiter ha felles standard på dette området og det er et negativt poeng om venstresida av baren ikke er tydelig rød.

Bakfremvarsel

En årsak til ulykker er at kiten tas opp med baren bak frem. Tydelig merking, f.eks. med hvit farge eller annet klart tegn på at det er feil er ikke veldig vanlig, men et viktig sikkerhetspluss for de som har det.For fargeblinde vil det være avgjørende at det er tydelig forskjell på riktig og feil vei på baren.